Å synge fra sjela

I 1999 jobbet jeg med lyddiktet ” Isplaneten”. Jeg skulle gi stemme til ”Astronauten” som var på vei gjennom verdensrommet for å redde kloden fra en farlig komet. I stedet for å sprenge ”Isplaneten” med en bombe, sånn som oppdraget var, hører han stemmer fra kometens indre. I stedet for å følge det opprinnelige oppdraget, begir han seg innover i kometens indre der han kommer i dialog med de fire elementene.
Jeg skulle lese stemmen til Astronauten men strevde med å finne en stemme som passet. Jeg hadde en dyktig instruktør og mentor som pekte på det faktum at stemmen min ikke var helt tilgjengelig for meg. Jeg skulle lese setningen ”nå er jeg helt alene” Men for meg bar ordene i seg en klang av barndom, og ikke handlingskraften som rollen min krevde.

Jeg leste setningen om og om igjen. Jeg: ”nå er jeg helt alene” Hun: nei” Jeg ”nå er jeg heeelt alene” Hun: ”nei” Jeg: ”nå er jeg helt alene” Etter noe som føltes som en evighet fant vi setningen. Jeg husker at kroppen min reagerte som om lyset slapp ut, som om jeg hadde funnet det mest dyrebare av alt på denne jord, stemmen min.
Det er mange tradisjoner innenfor sang, og holistisk stemmebruk som snakker om å ”finne min stemme”. Fra et akustisk synspunkt så er dette litt underlig, fordi vi har jo mange stemmer. Vi kan bruke teknikker for å synge opera eller pop vi kan synge med mørk eller lys klang , projisere stemmen eller snakke svakt. Stemmen er meget fleksibel.
Men stemmen er mer enn bare lyd. Stemmen kobler våre intensjoner med vår virkelighet. Enten vi snakker eller synger så fins det en intensjon bak stemmen vår som gjør hele forskjellen. Mange artister forsøker å gjøre cover versjoner av kjente sangere. Men ofte blir noe av autensiteten borte. Den opprinnelige ideen, hensikten med sangen er ikke lett å kopiere.

Jeg tror at stemmen bærer intensjonene våre i seg. Lydene båre bærer intensjonene våre i seg. Vi kan intuitivt høre stedet et menneske snakker fra, stedet et menneske synger fra. Dette kan jo høres litt skummelt ut, fordi hvis man lærer seg å lytte til stemmen ak stemmen så blir mennesket gjennomsiktig. Men dette prinsippet er spennende også fordi det gjør det mulig for oss å bruke stemmen til å få en dypere kontakt med oss selv.
I de siste årene har jeg utviklet en måte å jobbe med sang og stemme på som jeg kaller for ”stemmereiser”. I en stemmereise har ikke sangeren som jobber med seg noen bestemt sang, eller tekst. I stedet blir han eller hun oppfordret til å la stemmen utfolde seg fritt. Ofte sitter jeg bak piano og spiller, noen ganger prøver jeg å følge stemmen til den som synger, noen ganger er jeg mer aktiv.

I begynnelsen når vi jobber med en stemmereise kan sangeren kanskje kretse rundt en enkelt tone eller et tema. Ofte går det ikke så lang tid før stemmen begynner å leve sitt eget liv. Jeg opplever gang på gang hvordan alle de historiene, følelsene og egenskapene som vi ikke har funnet et urykk for ellers i livet, får sitt utrykk i stemmereisene.
I en stemmereise kan stemmen vise veien inn i dype følelser som kroppen bærer på. Etter å ha jobbet med denne teknikken i 10 år har jeg kommet til at det e vanskelig for et menneske å fult ut bruke hele kreativiteten sin så lenge det bærer på uforløste følelser.
Stemmen har en selv helbredende egenskap. Den ser ut til å finne veien til sin egen forløsning. Det eneste en sanger trenger å gjøre er å la den få lov til å utrykke seg fritt.
Det er mange som synes at sjelen er et litt ”flummigt” ord og forbinder den med religion eller New age. Jeg opplever den som det stedet i oss som vil komme til utrykk. Det handler om de dypeste intensjonene våre, følelsen av hvordan livet skal være.

Jeg var så heldig å jobbe med Jonathan Hart i frankrike 02. Der hadde jeg en opplevelsesom skulle komme til å legge føringer for hvordan jeg forstår stemmen og sjela. Det var en workshop som handlet om prosessen fra indre materiale til kunstnerisk form. Etter 3 dager med synging og bevegelse var det min tur til å jobbe alene.
Jeg begynte sesjonen med å synge en av de sangene jeg hadde med meg. Men det hang seg fort litt fast. Det jeg gjorde handlet mer om å prestere enn å oppdage. Jonathan stoppet meg og foreslo at vi skulle jobbe fritt i stedet. Han spiller, jeg synger. På et punkt i sesjonen sier han ”let go!”. For meg var disse forløsende ordene i rette øyeblikk en døråpner.
Plutselig så jeg menneskene i rommet på en annen måte. Jeg så at alle bar i seg den samme kjærligheten men at vi ikke klarer å uttrykke den. I dagene etterpå følte jeg at jeg levde på en annen måte enn det jeg hadde gjort før. Distansen mellom meg her inne og verden der ute virket mindre. Jeg opplevde at jeg hadde en ”fremtid”. At jeg visste hvilken grunnfølelse, hvilken frihetsfølelse som jeg ville bygge fremtiden min på.

I stemmereiser opplever jeg at den delen av oss som er fri og som har tilgang til egen kjærlighet og forståelse av livet vårt, begynner å uttrykke seg. Mange snakker om å ”vrenge sjela” og for de fleste er dette et litt komisk utrykk for en smertefull prosess. Men det ligger også en frihet i å kunne lage lyd uten å begrense seg selv. For bak ordene våre finnes mer enn smertefulle minner og kaotiske følelser. Vi bærer i oss komplekse emosjonelle strukturer, vår indre musikk, som venter på å komme til utrykk.
Derfor tror jeg ikke egentlig at musikk bare er for noen ”utvalgte” ”musikalske” mennesker. Musikken vår og mulighetene våre ligger tett sammen og når vi synger fra sjela blir disse synlige for oss og for andre.

Å synge fra følelsene

Hva gjør at noen skaper magi når de synger? Mens andre kan synge den samme sangen uten å treffe publikum på samme måten? Stemmen bærer med seg informasjon om hvordan vi har det. Er vi glade eller triste? Har vi selvtillit? Selv om vi kan bruke ord til å skjule følelsene våre for andre, vil stemmen vår ofte avsløre vår emosjonelle virkelighet. Dette er kanskje grunnen til at mange er redd for å synge for andre. Når man synger er man emosjonelt naken på en helt annen måte enn når man bare bruker ord. Og hva gjør vi hvis omgivelsene våre aviser oss etter at vi har vist vårt sanne ansikt? De fleste mennesker er sårbare for avvisning av stemmen vår. Stemmen er privat og samtidig en vei inn til følelsene våre. Vi har muligheten til å ”skru av” kontakten mellom stemme og følelser men ofte kan det resultere i at den kreative flyten i livet stivner og at det blir vankelig å kontakte andre mennesker.

Vi er alle født med evnen til å sette lyd på følelsene våre. Men etter hvert som vi lærer oss å bruke språk, og vi sosialiseres inn i en familie med sine uskrevene regler for hva som er lov å uttrykke, hender det ofte at stemmen blir mer koblet til ordenes verden og at kontaktene mellom stemmen vår og følelsene våre forsvinner. Resultatet er ofte at vi føler oss som fremmede i verden. Når vi ikke lenger makter å utrykke følelsene våre klarer vi heller ikke å vise andre hvem vi egentlig er.

Sang er å holder kontakten med følelsene våre åpne. De fleste mennesker som synger sammen opplever en helt annen følelse av tilhørlighet. På kursene mine opplever ofte deltagerne at de ”hører sammen” selv om de ikke har kjent hverandre fra før. Dette skjer fordi sangen gir oss mulighet til å dele vår emosjonelle verden. Og når noen ser og lytter til følelsene våre ser de hvem vi er. Sigøynerne har en sterk tradisjon for å dele følelser gjennom musikken. For dem er det helt naturlig å sørge sammen gjennom å dele triste sanger. Dermed er man sammen om sorgen og sammen er man så mye sterkere enn når man er alene. Vi har hatt mange konserter med Sigøynermusikk og hver gang lar publikum seg rive med i den ekstatiske musikken.

Den norske tilbakeholdenheten forsvinner og folk danser vilt og uhemmet. Jeg tror evnen til å la seg berøre og begeistre av musikk er noe vi er født med. Kunsten er å holde denne kontakten levende. På noen av kursene mine, for eksempel ”den levende stemmen” på Ringebufjellet, jobber vi med å gjennerobre kontakten mellom stemme og følelsene. Når man setter lyd på en følelse så forandrer den seg. Nesten som å ta trollene ut i sola. Man kan sørge over et samlivsbrudd i årevis men hvis man får satt lyd på sorgen kan følelsen forandre seg på 5 minutter. På denne måten blir det å utrykke følelser i stemmen som en reise, der man stadig utrykker dypere lag av seg selv og av sin emosjonelle verden.

De fleste religioner bruker sang bevisst som en måte å forandre emosjonelle tilstander. Hvor lenge ville du for eksempel klare å være sint mens du sang gregoriansk sang? Sanger bærer i seg våre emosjonelle historier. Når vi hører en Negro Spiritual kan vi fornemme lengselen etter moderlandet, kontakten med jorda, historien om eksil og det å komme hjem. I den norske folkemusikken hører vi melankolien, i rocken hører vi energien i ungdoms opprøret. Gjennom musikken kan vi identifisere oss med våre musikalske røtter og når vi synger sanger som noen har skapt før oss, gjenskaper vi noe av deres emosjonelle virkelighet. På denne måten kan stemmen ta oss med tilbake til røttene. Når vi kommer til verden begynner en prosess der lærer å bruke stemmen sånn som de rundt oss. Barn er ekstremt auditive . De lærer ikke bare selve språket men også hvilke følelser som er akseptert i familien. Når vi synger begynner vi ofte å løsne på noen av disse innlærte båndene. Å synge for andre er en intens opplevelse. Vi frykter det og elsker det på samme tid. Jeg komemr aldri til å glemme timene før jeg skulle på scenen på Freddie Mercury Memorial Day i Monteux. Trøkke i kroppen fra alle følelsene som skulle. Ut. Frykten for at det ikke kom til å bli tatt vel imot. Og så den fantastiske gleden over å stå på scenen og kjenne at alt flyter. Publikum synger med. Musikken sitter. En intens opplevelse av å være til stede midt i vår feles emosjonelle virkelighet.

Å synge fra kroppen

Menneskestemmen er et fascinerende fenomen. Stemmen er dynamisk og fleksibel, vi lærer oss språk og dialekter, tonefall og sosiale koder, samtidig er stemmen noe helt privat og vi kan kjenne igjen en stemme blant tusen. Det er utrolig hvor mye lyd et menneske kan lage. En operasanger kan fylle en hel konsertsal med stemmen sin, overdøve strykere og blåsere. Og all denne herlige lyden har sin opprinnelse i stemmebåndene, kun 16. til 25mm lange.
Etter at stemmebåndene blir satt i bevegelse av luftstrømmen, forsterkes lyden gjennom det som på engelsk kalles ”vocal tract” og lyden forplanter seg gjennom luften mot mottagerens trommehinner. Disse settes i sving og signalene sendes videre tikl hjernen. På denne måten når vi ut til hverandre. Vi kommuniserer gjennom språk og vi kommuniser følelser, tonefalle og musikk.

Jeg har hatt den selsomme glede av å være med på et forskningsprosjekt der jeg fikk en ledning med et lite kamera gjennom nesen, sånn at jeg kunne følge med på en skjerm mens jeg sang.. Det var utrolig fascinerende å se hvor kompleks produksjonen av lyd er. Musklene i hals, stemmebåndene, gane, tunge, alt er et komplekst akustisk system. Som gjør at vi kan snakke sammen, og berøre hverandre gjennom sang., som gjør at vi kan formidle de minste nyanser i en følelse gjennom tonefall, hvordan vi synger en frase, eller lyden av et sukk.

Mange snakker om å ”synge fra kroppen” Noe annet er helt umulig selvsagt, siden det er kroppen vår som lager lyd. Men det er noe eget med sangere som tar i bruk hele kroppen sin når de synger. Jeg ser for meg et Afrikansk kor hvor du kan kjenne sangen i hver celle i kroppen. Eller operasangere som Jussi Bjørling der stemmen hans får hele kroppen til å synge.

På ”Kortrøkk” kurs har vi jobbet mye med å få alle sangerne til å synge med hele kroppen. Hva er hemmeligheten? Rundt stemmebåndene sitter de fryktede ”constrictor” musklene. Muskler som vi blant annet bruker til å lukke luftrøret når vi svelger. Når disse er for stramme blir stemmen trang, og det høres ut som om vi ”synger med halsen” Når vi ”støtter stemmen” jobber vi med mage og ryggmuskler sånn at vi ”holder igjen utpusten” Det betyr for eksempel at vi holder ribbena ute. At vi jobber mykt med å trekke mage muskulatur innover mens vi lager lyd. Resultatet er ofte en åpen stemme, en stemme som klinger bedre i rommet, som treffer tonene og som kan gå litt høyere enn det vi før trodde var mulig.

Men hva gjør at noen sangere høres så flinke ut? At de behersker sangen at vi får lyst til å høre på dem? Er sangstemme noe vi er født med, eller kan den trenes opp? I ”Complete Vocal Tecnique” lærer vi om fire gir, eller ”Modes” på stemmen. Det er Nøytral, Curbing, Overdrive og Edge. I Stemmekraft Sangkurs lærer vi å bruke disse 4 girene. Hvert av de 4 girene har sitt ”akustiske senter” Typisk for de sangerne vi ser opp til eller regner som gode er at de treffer disse ”akustiske senterne ” når de synger. Sissel Kyrkebø treffer nøytral og Curbing, Frank Sinatra synger i Overdrive. Ryhanna treffer en perfekt Edge på sine høye toner. Gjennom å lære om stemmens 4 gir kan vi ganske raskt få stemmen til å låte slik vi ønsker.

Ulikt mange musikk instrumenter, kan vi forandre på klangrommet når vi synger. Det betyr at vi kan synge med pop stemme, med operastemme. Med musikal-klang eler folketone klang.. På ”stemmekraft sangkurs” jobber vi med å bli bevisst hvordan vi skaper klangfarger med stemmen. Dette kommer tydelig til utrykk når jobber med kor.. Gjennom små grep kan man forandre klangen i et kor.

Når sangere synger fra hele kroppen føler ofte publikum det i hele kroppen også. Det er kanskje derfor vi kan gå inn til en korøvelse og føle oss helt utafor , to timer senere flere vi at kroppen er vitalisert og vi stråler. De fleste mennesker føler at sang gjør neo godt for kroppen vår, enten vi synger eller hører på sang.

Jeg har alltid vært fascinert av alle de mulighetene som ligger i stemmen. I Roy Hart Theatre som vokste frem i Frankrike på 70 tallet var man opptatt av at man kan bli et helt menneske gjennom å bruke hele sitt vokale register. Roy Hart viste dette i en kunstnerisk sammenheng da han jobbet sammen med samtidskomponisten Peter Mazwell Davies med den moderne operaen ”8songs for a mad king” et stykke der sangeren skal strekke stemmen over 5 og en halv oktav, synge mange toner på en gang. Lage, ”distortion” på stemmen, growl og grunt. Stykket er et protrett av Kong Georg III som hadde nervesykdommen Porfyri. Dette var den ultimate utfordringen jeg kunne få som sanger og jeg øvet inn stykket sammen med pianisten Thorild Fimreite. Vi presenterte 8 songes for a mad king på Oslo Operafestival 08 og 09.

Gjennom arbeidet med egen sang og med andre sangere opplever jeg hvor utrolig fleksibel stemmen er. Ofte bruker vi stemmen innenfor en liten innlært boks, med et begrenset register. Men stemmen vår bærer i seg et spekter av muligheter, en fantastisk rikdom av lyd.