Sangene til Jacques Brel er tidløse. De handler om menneskets grunnleggende følelser, om sorg, svik, lidenskap, forelskelse, latter og en slags hellig trass som hyller livet til tross for alt det bærer med seg av råskap og lidelse.
Vi hører om sjømennene som pisser på sin store kjærlighet mens de drømmer om havet.
Vi hører om de to fortvilte som tusler gjennom byen på sin siste reise.
Vi hører den pulserende valsen i Paris, den lysende byen.
Vi møter pietistenes dobbeltmoral og den bedratte oksen som danser i tyrefekterarenaen.
Historiene kan være sorte og rå, men aldri uten referanser til Brels store livstema, kjærligheten.
